Sør-Afrika 2007

Det ble ikke så mye blogging den siste uka. Jeg fikk en ineksjon i venstre arm og gikk på antibiotika i 5 dager. Det var irriterende å ikke kunne bruke den ene armen, men det gikk seg til. På bildet er huset vi bodde i. Her bodde jeg med 10 hollendere, 2 fra Australia, 2 norske, 1 tysker, 1 amerikaner, 1 saudi-araber. Det var en fantastisk tur. Jeg har sett og opplevd mye på både
godt og vondt. Kan lett anbefale andre å gjøre det samme.



Her er Hamid fra Saudi-Arabia. Han jaget oss andre ut av kjøkkenet, uten at jeg skal klage på det. Han laget fantastisk mat, men det var et par anledninger hvor det var noe kryddret.



Her er sjåføren. Vi hadde to biler som kom for å kjøre oss rundt på de forskjellige prosjektene. Malousi sa alltid ja til alt i motsetning til Tami som vi måtte forhanle litt mer med.


Dette er fra hagen. Me hadde stabilt 25 grader, men temperaturen sank om kvelden. Sola gikk ned klokken 5, men vi brente litt palmer i hagen for å få litt varme og en kjekk kveld.


Den tredje helgen gikk turen til Sani Pass. Sør-Afrika høyeste og Afrikas 2. høyeste fjell. Fjellet lå i Lesotho, så vi fikk besøke et nytt land på turen. Det ble en fin helg. Vi gikk en tur dagen etter. Det var noen som fikk pusteproblemer, men hva kan en forvente av folk som busetter seg lavere enn sjøen?


På toppen av Sani Pass besøkte vi Afrikas høyeste pub!


På toppen var det en liten landsby med noen få hus. Det var snø og ganske kjølig på toppen så her brant de bål i huset hele dagen for å holde varmen. Vi fikk prøve brød og øl som damen i døren hadde laget.


Siste lørdagen reiste vi til stranda for første gang. Vi badet i den varme sjøen, men traff ingen av de ca. 1500 haiene som de hvert år tar opp fra sikkerhetsnettene.


Fredagen tredje helgen ble det fallskjermhopping. Vi klatret opp i et lite afrikansk fly og hoppet ut fra 3000 meter. Vi var i fritt fall i ca. 30 sek med en fart på 240 km/t. Trodde jeg skulle få problemer når jeg skulle klatre ut av flyet, men
fikk bare den gode følelsen
av å falle fritt!!

Dette er Nqobile. Mitt favorittprosjekt. Det var ca. 60-100 barn med mye energi som var her. Det var barn med såkalte mangler i hjemmen. Prosjektet er drevet av "Nanny". En 70 år gammel dame,
som er like sprek som en 30-åring. Vi hadde en lege fra Australia med oss. Hun tok
tester på barna og behandlet dem. Det var en del sykdom hos noen av dem.

Barne er utrolig kontaktssøkende og det derfor svært lett å komme i kontakt med dem. Da vi tok fram kamera var de ikke sene om å stille opp. De ville også se bildene vi tok av dem. De ble derfor skuffet da en tysker i 50 årene var innom og ikke ville vise dem bilene han tok. Det var ikke bare å si at han ikke hadde digitalt kamera.

Dette er Noxolo. Hun ble raskt en favoritt.

Dette er tvillingene Buhle og Zinhle.

Det var et eget babyrom, og her var det deilig å slappe av i blant.

Dette er fra siste dag da jeg reiste til Nqobile før turen gikk til flyplassen. Var tungt å ta farvel med dette prosjektet. Da vi skulle reise tok jeg med meg Noxolo i bilen, men måtte desverre levere henne tilbake.

Dette er fra en lunsj med to av pasientene fra Dream Centre. Det tar litt mer tid å bli vant til ting her i forhold til Nqobile. Noen pasienter er svært
syke og noen vil ikke snakke med oss. Helene, som hadde vært her 6 mnd tidligere, kom ned og viste oss rundt. Etter dette ble ting enklere på Dream Centre. Rishal er var frisk nok til å bo hjemme. Han fortalte åpent om sin historie. Beuty reiste hjem fredagen da vi spiste en siste lunsj sammen. Pasientene på Dream Centre satte pris på da vi tok med pizza. Maten de fikk var ikke noe å skryte av.